2011 var strålende - hva med 2012?
Publisert: 02.01.2012 kl. 12:31 , endret: 03.01.2012 kl. 19:49
2011 var en strålende sesong for Brann. Alle dystre spådommer ble gjort til å skamme, og Brann endte til slutt på en høyst respektabel fjerdeplass. I cupen tok de seg helt finalen. Samtidig imponerte juniorlaget, mens andrelaget rykket opp til andredivisjon. Troen på laget vårt ble gjenopprettet, og det ble delvis også tilliten til styre og stell på Kniksens plass nummer 1. Mens andre eliteserieklubber slet tungt med regnskapene sine, fikk ledelsen i Brann kontroll på økonomien.
Det er også svært lovende og betryggende at Brann satser hardt på å utvikle egne talenter. Unge talenter ned i 13-årsalderen blir nå knyttet til Brann, og både de unge talentene (som jeg har snakket med), og vi supportere gleder oss over det.
Det aller hyggeligste er imidlertid at Brann er i ferd med å bli folkets klubb igjen. Etter noen år der de var høye på seg selv og tok publikum og sponsorer som en ren selvfølge, er det en langt mer lyttende og ydmyk klubb som har oppstått. Det har nok sammenheng med Rune Skarsfjords imøtekommende og folkelige stil, men jeg ser det først og fremst som en konsekvens av at Åshild Samnøy og Erik Dahl ble valgt inn i styret. På årsmøtet som ble holdt 24. februar, skjedde det utrolige at to av supporternes egne kandidater ble valgt inn i styret. To av dem som virkelig brenner for klubben, og som ikke er ute etter posisjon, makt eller høye honorarer, to idealister – med bankende hjerter for Brann.
De to skal selvfølgelig ikke ha all ære, langt ifra, men valget av dem markerte et skifte -som resten av klubben har tatt innover seg.
2011 var et overraskende godt år. Men det var ikke perfekt. Til tross for sportslig framgang, var publikumsinteressen laber. Selv om Kim Ojo banket inn 15 seriemål og selv om Brann vant ni av femten hjemmekamper, lot bergensere flest seg ikke begeistre. Med tanke på at befolkningstallet i Bergen er på over 250.000 mennesker var det til tider pinlig få supportere til stede på Brann Stadion. Tilskuersnittet i 2011 var offisielt på 13.011, men som vi vet – vi som var på hjemmekampene og så alle de tomme setene - var det reelle tallet langt lavere. I hjemmemøtet mot Lillestrøm, 29. Serierunde, var det offisielle tallet 13.004. Men som Bergens Tidende fant ut, etter å ha telt oversiktsbilder, var det bare 8.985 til stede – og mange av dem var barn som hadde fått billetter til sterkt reduserte priser.
Til sammenligning bor det 43.000 mennesker i Ålesund. På hjemmekampene til Aalesund var det i 2011 et tilskuersnitt på 9.565. I Molde bor det litt i overkant av 25.000 mennesker. De hadde et snitt på 9.818.
Da Brann møtte Lillestrøm var Brann sterkt involvert i medaljestriden. Brann kunne gjøre en av sine beste sesonger noensinne, likevel valgte flere tusen av partoutkort innehaverne å bli hjemme. Hvorfor?
Svaret tror jeg vi finner i hvordan nettopp den kampen utviklet seg. Brann vant 2-0, men selve spillet var et eneste langt gjesp. Hvilket jeg også skrev like etter kampslutt.
I det siste nummeret av ”Den 12. Mann” – medlemsbladet til Bataljonen – imøtegår Roald Bruun-Hanssen kritikken min. ”Hvis du ser på den Lillestrøm-kampen, så var det ikke strålende, men om man ikke lar seg begeistre av 2-0 scoringen til Ojo, hvis man ikke lar seg begeistre av måten han scoret på der, da synes jeg han overser viktige ting”.
Jeg mener fortsatt at Brann må spille mer forførende fotball hvis tribunene skal fylles opp igjen. Man lokker ikke ut store supportergrupper vekk fra Premiere League-skjermen for å se drillosk anti-fotball. Publikum krever mer enn det, de krever mer enn en og annen flott scoring av Ojo. Hvis Brann vil ha publikum tilbake, må de spille mer underholdende fotball.
For all del, jeg mener at Skarsfjord valgte rett strategi for 2011-sesongen. Da handlet det om å overleve. Men med en fjerdeplass i bagasjen, med nye og spennende signeringer, så krever i hvert fall jeg litt mer av spillet som presenteres på Stadion. Det bør også Brann gjøre.
