Mourinhos mannskap ville én ting - holde nullen så lenge som mulig.
Publisert: 28.04.2011 kl. 14:35 , endret: 27.06.2011 kl. 16:41
I et TV-studio i pausen i går kveld hørte jeg påstanden om at Real Madrid ikke VILLE noen ting. Jeg forstår selvsagt meningen, men samtidig blir det helt feil.
De ville én ting, inderlig og gjerne - holde nullen så lenge som mulig.
Kalkulert? Avgjort.
Poulært? Definitivt ikke.
Klokt? Sannsynligvis ikke.
Jeg har sett rundt 40 av Barcelonas kamper denne sesongen. Jeg har sett flere som har forsøkt å presse høyt og aggresivt i starten, og sprukket som gamle femmils-slitere i Nordmarka. Samtlige har fått juling utover i kampene. Med ett unntak.
I cupfinalen for en uke siden valgte Mourinho et relativt høyt og aggressivt press fra start, og overkjørte Barcelona i 45 minutter. Riktignok overlevde de så vidt ved hjelp av en fantastisk Casillas og egen kontringsstyrke utover kampen, men de tok pokalen hjem.
En kan like eller mislike Mourinho, men å tro noe annet enn at den planen han la var en plan for 180 minutters spill vil være naivt. De skulle ligge lavt og kompakt lenge, og endre strategi etter pause, blant annet ved å sette inn en luftsterk Adebayor på topp, spille mer direkte og presse høyere. Dessverre bar kampen preg av at med bortemålsregelen blir 0-0 et litt for akseptabelt resultat for begge lag i første kamp.
Likevel ble det FOR forsiktig.
Mourinho ofrer ikke en kalori på at han ødela tv-kvelden for Geir på Grorud og Manuel i Madrid, men det er viktig å huske på den kulturelle bakrunnen i bånn her.
Real Madrid aksepterer ikke å være nest best over tid - uansett. Og de aksepterer avgjort ikke å være nest best ved å være forsiktige, på grensen til feige. Dette er en klubb som har sparket trenere etter at de har vunnet titler, fordi fotballen de har stått for ikke har harmonert med kulturen og tradisjonen.
Jeg ser tre konkrete ting som etter min mening ville hjulpet:
- Låst av alle utspill og innkast på motstanders halvdel helhjertet.
- Mye tøffere i gjenvinningsfasen, når Barcelona ikke hadde full kontroll på ball.
- Langt mer aggressive som førsteforsvarere.
Det siste var det avgjørende.
Å presse lavt mot Barcelona er helt nødvendig i store deler av kampen. Å presse lavt og halveis aggressivt mot Barcelona er omtrent like smart som å sende en åpen invitasjon til Londons kleptomane om at Harrods vil forbli ulåst og ubevoktet en ukes tid.
Likevel tror jeg faktisk Real kunne sluppet unna med et godt resultat hvis ikke Barcelona hadde fremstått som det laget vi kjenner fra stort sett hver gang de tar på seg drakta, men som bare delvis var seg selv de to kampene jeg satt ringside og kommenterte i påska.
De hadde gjort noen konkrete endringer:
- Xavi har beskrevet Barcelonas filosofi med en enkelt setning - det handler om å finne rom for å gjøre seg spillbar. I går startet han bredere i banen med ballen bak i laget, og fikk ballen oftere rettvendt eller sidevendt der han i cupfinalen ble feilvendt.
- Pedro og Villa lå høyere i banen, og så bredt at de strakk det bakre leddet til Real, som aldri fikk lov til å være kompakte.
- Messi lå høyere enn i de to siste kampene, selv om han har total frihet. Nå ble han ikke fanget opp av midtbanespillere, men av stopperne, de gangene han BLE fanget opp.
Jeg kan hylle Messi med all verdens superlativer, og likevel oppleve at ingen av dem strekker til for å beskrive det han gjør. Det aller mest ufattelige er at han er ung nok til å forlyste oss i minst ti år til, hvis ikke en eller annen idiot sparker ham ned for godt på banen.
Etter 0-5 i november var det en Mourinho som etter kampen vant nesten unison respekt for sin opptreden på pressekonferansen. Han var en statsmann. Med stoisk ro konstaterte han det åpenbare faktum at de hadde vært to nummer for små, og tapt fortjent for et bedre lag.
I går var statsmannen Mourinho erstattet av lommetyven.
For meg tråkket han over en grense allerede før kampen. Uenighet og disputter trenere mellom hører til hverdagen, og er ufarlig. Likevel må det ligge en grense av respekt i bånn, som jeg føler ble tråkket over i et forsøk på «mind games» og billige poenger mellom to tidligere kollegaer og venner fra flere år i samme klubb.
Jeg håper også at han våknet i dag med en erkjennelse av at det hverken var UEFA eller dommer Stark som var hovedgrunnene til tapet, selv om Pepes utvisning var streng. Enhver gjenreisning starter med erkjennelse. Uten den er den mikroskopiske sjansen til å nå en finale redusert til null.
Returkampene er selvsagt umulig å promotere som en forsinket påskekrim.
Det blir finale mellom Manchester United og Barcelona. Punktum.
Om de ikke blir dramatiske bør de bli desto mer underholdende, med to bortelag som ikke har annet valg enn å gamble.
Og med en temperatur i det siste av fire Clásico som vil bli preget av alt annet enn hjertevarme mellom både lagene og trenerne
