Skjellingen mellom Kjetil Rekdal og Eirik Bakke kan bli stående som det øyeblikket folk flest husker best fra årets eliteserie. Det er like uheldig for alle parter.

Kjetil Rekdal dummet seg kraftig ut. Det vet han selv og det prøvde han å bøte på ved umiddelbart å be den forurettede om unnskyldning. Den unnskyldningen kunne Bakke med fordel tatt imot. Han brukte karakteristikker som "dum" og "din feite gris", og han var på vei til å gå i håndgemeng. Vi skal huske at det var to parter i denne krangelen og jeg kan forstå at sinnet tok Rekdal, men det forsvarer ikke språkbruken hans.

Fotball handler mye om følelser. Det er først når den fremkaller følelser, enten det er glede, skuffelse, sinne eller tristhet, at den idretten får en verdi ut over det å lagre tall i en tabell. De rommene som er igjen for å vise følelser bør man ta godt vare på. Jeg sitter vel med en opplevelse av at Fotballforbundet har gjort litt for mange grep i retning av å profesjonalisere fotballen. Det blir litt lite rom for spontanitet og ærlighet. Spillere og trenere går av banen som vinnere og snakker som om de har hatt en kjedelig dag på jobben.

Kjetil Rekdal har vært en fargeklatt, nesten den eneste, i årets eliteserie. Han er forbilledlig ærlig når han snakker både om sitt eget lag og motstanderne. Utsagnene kommer rett fra levra uten å være tilpasset en strøken og profesjonalisert fotballhverdag. I tv-studio er Rekdal flink til å få frem gode innspill i debatten om spillestil og talentutvikling.

Men det gir ham selvfølgelig ingen rett til å krenke andre mennesker. Det er mulig det går så hett for seg i garderoben av og til, men i det åpne rom må alle legge bånd på seg når det gjelder ordvalg. De som driver med fotball, enten de er spillere eller trenere, må alltid være seg bevisst at de er viktige forbilder for mange barn og unge.

Til Rekdals forsvar skal sies at han ikke var klar over at kameraet gikk, men selv det blir en tynn unnskyldning. Mannen må lære å legge bånd på seg i noen situasjoner, så enkelt er det. Dette blir et spørsmål om folkeskikk.

For Rekdal blir det også et spørsmål om å renommé og troverdighet. Med sin litt annerledes bakgrunn fra tysk og belgisk fotball, kan han være en viktig stemme i den norske fotballdebatten. Men hans meninger er lite verdt hvis mannen ikke har respekt og troverdighet.

Det var nettopp den respekten og troverdigheten som gjorde at Nils Arne Eggen kunne tillate seg å gå over streken rett som det var. Eggen var ikke så mye snauere enn Rekdal i sine karakteristikker, og kunne blitt straffet flere ganger enn han ble, hvis han ikke hadde skaffet seg den unike posisjonen han hadde.

Men nettopp den frimodige ytringen Eggen sto for, gjorde ham også til en fargeklatt de aller fleste satte pris på. Hans måte å leve ut følelsene både i ord og kroppspråk, var med og la grunnlaget for at Rosenborg ble hele Norges fotballag.

Derfor foreslår jeg at Kjetil Rekdal går i sitt lønnkammer og tar en alvorlig prat med seg selv.

Når fotballforbundets domsutvalg møtes på sitt kammer, så kan det være klokt å ikke dømme for hardt. Det individuelle, særegne og spontane er mye verdt for fotballen, spesielt nå som publikum synes norsk fotball er blitt litt kjedelig.