Utlendingene strømmer til norsk fotball, og de samme import-spillerne får skylden for at det står dårlig til i toppen. Jeg tror sannheten er mer nyansert enn som så. De utenlandske spillerne strømmer til klubbene fordi de er bedre enn mange av de nåværende norske spillerne. De såkalte talentene er ikke gode nok.

Det kan en gjøre noe med. For selv om vi i den globale fotballsammenheng hører hjemme i steinrøysen, er det mulig å sette inn virkemidler. Hvis klubbene vil. Og tør. All idrett utvikler seg, og tiden er forbi da det å ha talent alene var nok til å ta steget inn i toppen. Og hva er egentlig talent? Å ha de rette forutsetningene er ikke nok hvis en ikke er villig til å trene så mye som kreves, trene riktig og føre en livsstil som er eneste mulighet for å nå toppen.

Det er her utfordringen til norske klubber ligger. Å finne talentene på et tidlig tidspunkt, og gi dem den rette veiledningen på veien. Dessuten må klubbene ha en klar politikk på at talentene på ett eller annet tidspunkt skal på banen. For mange har kortsiktige perspektiv der en eller annen tilfeldig trener styrer alt uten å ta hensyn til en mer langsiktig strategiplan. Det er fotballedernes ansvar å sørge for at det også blir tatt hensyn til det langsiktige perspektiv. Har en ikke det, vil en trener kun tenke på neste kamp, neste resultat og muligheten til snarlig suksess.

Brann-direktør Bjørn Dahl snakket senest i gårsdagens BT om nødvendigheten av å utvikle egne talenter for å bli god på sikt. Intensjonen er god, tankene edle, men så gjenstår det å se om en har dristighet til å slippe talentene til. Får vi se de tre Brann-talentene som har vært med på treningsleir igjen på banen snart? Kun Brann har svaret. Kun Brann kan gjøre noe med det. Hvis de tør?

Står det så dårlig til med norsk fotball? Det er ti år siden Brann duellerte med Liverpool, og det begynner å bli noen sesonger siden Rosenborg spilte jevnlig i Mesterligaen. Branns Åtvidaberg-flause er også friskt i minnet, men paradokset er at landslaget har klart seg rimelig bra.

Norge var kun to play off-kamper fra VM-deltakelse, og EM-gjengen til Åge Hareide har et brukbart utgangspunkt til å nå sluttspillet. Norsk fotball ble bortskjemt fra 1994 til 2000 med jevnlig sluttspilldeltakelse, men fotballverdenen vil aldri bli slik at det er noen selvfølge at et norsk landslag skal delta i de store sluttspill.

Men en kan gjøre noe for å ha det beste utgangspunktet. Det krever først og fremst at norske fotballedere tar ansvar. Det finnes syndere fra langt ned i divisjonssystemet som satser klubbpengene på såkalte «kjøregodtgjørelsespillere» – som suger penger ut av klubbkassen uten å legge annet igjen enn et par, tre halvsvette treningsøkter pr. uke. Det er de pengene som må gå til rekruttarbeid, til langsiktig planlegging for å bedre de sportslige forutsetningene. Det er ledere som tør å rykke ned en sesong eller to for å se gevinsten i et lengre perspektiv, norsk fotball trenger. Og det er klubbledere på toppen av norsk fotball som har innprentet i hele klubbkulturen at talentene skal få slippe til, som kan sørge for at talentstrømmen til toppklubbene, og med det landslaget, øker.